06 Sep 2023

Det ondes problem

Er det ikke en fare for at vår godhet blir til skinnhellighet og dømmesyke når vi ikke har anerkjent og gjennomarbeidet vår iboende ondskap først? Inkvisisjonens menn mente de var Guds forsvarere. I egne øyne var de rene og hellige. Deres urene lyster ved torturofrenes kvaler vitner om noe annet. Ettertiden skjønner hva dette dreide seg om. Skjønte de det noen gang selv?

Hva er «det onde» og hvorfor eksisterer det? Som Rosenkorsfilosofer skulle vi interessere oss for nettopp disse spørsmål. Den enkelte må ta stilling til dette hvis vi skal ha håp om virkelig å kunne «bringe lys til en formørket verden». Som medlemmer i Rosenkors-Ordenen må vi ikke glemme at vi i vår lære gjentatte ganger støter på de to søyler – den mørke som den lyse. Eller på «treet om det gode og det onde». Og det er utligningen av de to som er vårt mål, ikke å se bort fra en av dem.

De fleste er vel enige i at «det onde» – på lik linje som «det gode» – kom inn i skapelsen sammen med mennesket. Dyr er verken onde eller gode. Eller? Leser man boken «Det såkalte onde» av nobelprisvinneren og atferdsforskeren Konrad Lorenz får man en litt annen oppfatning. Han gir oss her en «aggresjonenes naturhistorie», som han kaller boken i undertittelen. Det er uhyre interessant lesning om dyrs atferd, om ømhet, gjensidig ivaretakelse, vennskap og kjærlighet, kamp, mobbing og hat, alt sammen egenskaper som vi finner så høyt utviklet hos mennesket. Men de er altså der, i dyreriket. Kanskje en ikke-jordisk betrakter ville sidestille menneskehetens evige slåssing med en maurkrig? Lorenz gir oss en biologisk forklaring av «det ondes» opprinnelse. Den er verdt å ta med seg for en som ønsker å følge det delfiske påbudet «Mennesket, kjenn deg selv».

Interessant er det også å lese at ekte kjærlighet og vennskap mellom individer, slik den forekommer f.eks. hos grågjess, er utenkelig uten det fundamentet den intraspesifikke (innen samme art) aggresjonen er. Også vår menneskelige hilsen, våre smil har sin egentlige rot i en blotlegging av tennene – som jo innen dyreverdenen er et tegn på fiendtlighet. Vi får altså her en biologisk bekreftelse på det diktere og psykoanalytikere har visst lenge: at kjærlighet og hat ligger utrolig nær opp til hverandre og at vår kjærlighet som regel inneholder en viss porsjon aggresjon.

Som Rosenkorsere tenker vi her umiddelbart på en av hermetismens postulater slik vi kan lese den i Kybalion: «alt er dualt, alt har to poler. Motsetninger er identiske av natur, men forskjellige i grad. Slik som pendelen svinger til høyre, i samme utstrekning svinger den til venstre. Det er transformasjonen som er mesterens kunst. Skal du stoppe en uønsket mental vibrasjon, bruk prinsippet for polaritet og konsentrer deg om den motsatte pol». Med andre ord: en forvandling kan bare skje langs den samme linjen, fra grad til grad, fra vibrasjon til vibrasjon. For å bruke et bilde som forklaring: Du kan aldri forandre kaldt til mykt – men du kan gjøre noe som er kaldt til noe som er varmt. Eller: du kan transformere aggresjon, skritt for skritt, til ekte, engasjert kjærlighet.

Vår Ordens lære har flere forklaringer på «det onde». For det første: det finnes ikke noe som er absolutt godt eller ondt. Alt er kun krefter, vibrasjoner. Det er bare vår fortolkning som gjør dem til «det gode» eller «det onde». Riktigheten av en slik påstand vil de fleste kunne underskrive når de ser på den menneskelige samfunnshistorien. Det som er godt og riktig for en kulturkrets eller en sivilisasjon, er det slettes ikke for en annen. I Vikingtiden var det et påbud og en dyd å skulle hevne overgrep mot sine egne ved å myrde og tilintetgjøre motparten og hans nærmeste. I dag havner vi i fengsel for slikt. Smerte er naturens signal på at noe er galt og skal få oss til å rette på skaden. Dermed er den egentlig et gode. Rent generelt og med en kollektiv synsvinkel er vi helt enige. Vanskeligere blir det hvis vi som individer møter ondskap i form av tortur, der vår smerte er uutholdelig samtidig som overgriperen gleder seg over vår smerte og sin egen makt. Hvor langt kommer vi med vår fortolkningsmodell da?

Psykiateren Viktor E. Frankl har selv i en årrekke vært fange i Auschwitz og skulle dermed ha førstehånds kjennskap til «det onde». Hans bok «Kjempende livstro» slutter med følgende tankevekkende ord «... men mennesket er dypest sett selvdeterminerende. Hva det blir – innenfor grensen av anlegg og omgivelser – har det gjort seg selv til. I konsentrasjonsleiren, for eksempel, i dette levende laboratorium og på dette prøvefelt, gjorde vi våre iakttakelser og var vitner til hvordan noen av våre kamerater oppførte seg som svin, mens andre oppførte seg som helgener. Mennesket har begge muligheter inne i seg selv. Hvilken av dem som skal bli virkelighet, beror på avgjørelser, men ikke på determinerende betingelser.»

Og her får vi bekreftet den andre forklaringen på «det onde» i vår lære. Det er vårt eget valg om vi vil snu oss mot lyset eller vende oss bort fra det. Vi er utstyrt med fri vilje nettopp for å kunne gjøre slike bevisste valg. Og våre valg er vårt ansvar.

Den tredje forklaringen på «det onde» finner vi i vår karmalov. Den sier at vi høster det vi sår. «Det onde» vi møter kan dermed være noe vi selv en gang, kanskje i en annen inkarnasjon, har vært årsak til: i tanker, ord eller handlinger. Men dermed er slett ikke det siste ordet sagt. Hele vår Rosenkorsfilosofi bygger nemlig på synet at livet er en skole. Vi skal lære de lekser som er nødvendige. Lidelse har en dyp mening, en høy verdi. For det som betyr mer enn noe annet, er den holdning vi inntar overfor lidelse, den innstillingen vi påtar oss vår lidelse med. Det er en prøvestein som det edleste i oss skal slipes mot. Blir vi utsatt for lidelse, er det en prøve vi skal bestå, ikke en straff for begåtte synder. Og det er den siste forklaringen som etter min mening gir oss den beste ballasten for å kunne klare livets omskiftelige omstendigheter.

Soror adjutrix