16 Aug 2017

Refleksjon

I det gamle Hellas, på Platon og Aristoteles tid, fant man de gamle akademiene som var datidens skoler. Aristoteles studenter fikk tilnavnet vandrerne pga hans undervisningsform. Studentene vandret frem og tilbake i en søylehall mens de samtalet. Samtale og dialog var viktig. Et spørsmål førte til et svar, som igjen utledet til nye spørsmål. Selve prosessen ble kalt dialektikk. Her reflekterte man i grupper av studerende. Dette var viktige prosesser, som man kanskje ikke finner like stort rom for i dag. Kanskje man har noe å lære av de gamle skolene i Hellas?

Som medlem av Rosenkors Ordenen A.M.O.R.C. mottar man hver måned monografier. I disse kan man lese mye interessant og noe går man kanskje videre i dybden på enn andre ting. Akkurat det velger en selv. Man utleder gjerne en liten tese og en antitese, som vil føre til en syntese. Denne syntesen vil så på et senere tidspunkt kunne bli utgangspunktet for en ny tese som vil ha sin antitese og som vil lede til en ny syntese. Slik kan man fortsette videre og man danner en form for en lenke, en kjede som henger sammen. Det blir som et lite byggverk, der man legger stein for stein, syntese for syntese oppå hverandre og bygger da en forståelse av noe.

En syntese er aldri fastlåst, den er fleksibel og lar seg endre, den er på en måte transedent. Den vil kunne speile det den møter, for noe vil være gjenkjennbart, noe annet vil ikke være det og noe vil den kunne ta til seg. Det er som å modellere. Når man kommer inn på ordet modellere, så er man kanskje for en ”kunstner” å regne, man skaper noe. Om ikke annet, så en oppfatning av noe for en selv.

Når man reflekterer så er det på en måte som et alkymisk arbeid som foregår i hverdagen, bevisst eller ubevisst. Man kan se ting eller situasjoner fra flere vinkler og gjøre seg opp en mening, som man i utgangspunktet kanskje ikke ville ha kommet til med en gang. I dette ligger det også å tenke før man handler. Refleksjon som et virkemiddel er en bestanddel i ulike terapeutiske behandlinger, hvor man kan få satt ulike ting inn i perspektiver. Det er som om refleksjonene danner et mønster, tankemønstre, som man kan bygge videre på. Dette blir som et indre reisverk eller byggverk om en vil.

Ved jevne mellomrom møter man andre Rosenkorsere og i samtaler med dem, kan man få nye innfallsvinkler til ens ulike synteser. Det kan være både givende og utfordrende. Hvem har vel rett, alle eller ingen? Det er det som gjør det så utrolig givende å være medlem av Ordenen. Man kan lufte ens egne tanker rundt et emne, som kanskje nylig var i en monografi, og så høre andres oppfatninger rundt emnet. Likeledes når man møtes på ulike seminarer, man oppdager stadig nye dybder, som gjør at ens oppfatning av ting kanskje må justeres en smule.

Rosenkors Ordenen A.M.O.R.C. vektlegger viktigheten av å reflektere, det leder en inn på nye stier og videre i dybden av ting. Det er som å gå på en oppdagelsesferd, der man stadig oppdager nye ting, i det man runder en sving. Man vet aldri hva som vil dukke opp. I monografiene får man gode tips og henvisninger til videre lesning og dette kan være ting man ellers ikke ville visst om.

Jeg vil avslutte mine tanker rundt refleksjon, med noe fra Platons idéverden, som den enkelte leser kan gruble videre på:

Tenk deg en trebåt som legger ut fra en havn, ut på havet. Båten seiler i mange år og reiser fra havn til havn over hele verden. Ettersom årene går, og vær, sjø og vind sliter på båten, må den stadig få nye planker, ny mast og nye seil. En dag vender båten tilbake til sitt utgangspunkt og da er alt på båten skiftet ut med nytt materiale. Er det da fortsatt den samme båten?