11 Jul 2016

Objektiv bevissthet og våre subjektive evner

i skal denne gangen se nærmere på hvordan vi bygger opp objektive inntrykk gjennom at vi bearbeider vibrasjonsdata. Vi skal ta for oss prosessen fra sansing til tolkning av inntrykk som vi nettopp kalte persepsjon. La oss starte dette spennende arbeide med et eksempel: På vei hjem en mørk kveld ser du plutselig silhuetten av en stor person med en svær øks. En lynrask tolkning av synsinntrykkene i venstre hjernehalvdel mht. logikk og fornuft får alle varsellamper til å blinke! Den negative persepsjonen får kroppen til skriker etter å snu og løpe tilbake. Men stiv av skrek blir du stående. Når personen når opp til deg, hilsen han deg med God aften, nydelig måneskinn, men det ble dessverre alt for tidlig mørkt til å hugge ved. Kanskje vi skal slå følge hjemover?. I løpet av noen millisekunder har hjernen foretatt en helt ny virkelighetsprøving. Denne gangen ikke bare basert på synsinntrykkene, men også gjennom lyd og følelser og denne gangen er persepsjonen trygghet, godt å få følge hjemover, fint å ha noen å snakke med. Dette eksemplet lærer oss at sansenes bidrag til persepsjon styres av strenge kjøreregler og sansemotorikk for samspillet mellom sanseinntrykkene.

Gjennom Rosenkorstradisjonen http://www.amorc.no/arkiv/en-skole-i-selverkjennelse får vi høre at vår objektive bevissthet består av prosesser som muliggjør at vi kan oppfatte og tolke den verden vi lever i. Informasjonsgiverne er våre 5 sanser. M.a.o. tilstedeværelsen i det daglige oppfatter vi ved hjelp av at vår objektive bevissthet. En slik tilstedeværelse er opp gjennom tidene omtalt av mange filosofer, bl.a. Rene Descartes som uttalte Cogito ergo sum eller oversatt Jeg tenker, altså er jeg. Dette har opp gjennom tidene ofte blitt misforstått. Det han egentlig mente var Jeg er, jeg eksisterer er nødvendigvis sant når det blir framsatt av meg eller unnfanget i min bevissthet.

Slik også du sikkert har erfart, opplever vi sjelden et skarpt skille mellom vår rene objektive side og vår subjektive side. Rosenkorstradisjonen forteller oss at vår objektive bevissthet både består av vår objektive side og vår subjektive side. Dette kan vi illustrere som et stykke papir som jo består av to sider. På papirets ene side mottar vi våre sanseinntrykk i form av vibrasjonen, mens på den andre siden av papiret forsøker vi å gjenspeile helheten av inntrykkene. La oss også sette navn på selve papirarket. Det kaller vi våre subjektive evner. Det er gjennom denne fantastiske mekanismen vi kan tolke sanseinntrykk.

La oss se litt nærere på de subjektive evnene. For det er her vi finner den menneskelige super computeren. Denne bistå oss blant annet med forestillingsevne (noen kaller det fantasi), ulike former for resonering og flere former for hukommelse. Men det er nok refleksjonsevnen som er det viktigste verktøyet. Det er her vi som mennesker bl.a. fristes til å pynter på resultatet. Jeg likte kanskje ikke det jeg hørte, men mine subjektive evner runder alle skape kanter og trøster egoet. Spenningsfeltet mellom det objektive, dvs. selve registeringen av vibrasjonsdata og det subjektive, dvs. tolkningen av informasjonen kaller vi dualitetens arena. Her gjør vi som mennesker trade off, det vil si vi veier det ene mot det andre. Jeg likte ikke det jeg hørte, men mine subjektive evner hjalp meg med å dysset det hele ned eller trekker frem andre opplevelser som peker i motsatt retning. Med andre ord jeg pyntet på resultatet på dualitetens arena.

Det er i vår egen bevissthet vi lettest kjenner oss igjen. Dette er vår hjemmebane. Det vil si den arena hvor vi skaper de mentale bilder vi mest av alt ønsker å oppleve. For eksempel: Lyden av nyttårskonsertens fengende wienervalser kombinert med bildet av grasiøse dansere skaper inntrykk som det ubevisste kan servere deg igjen og igjen når høyre hjernehalvdel trigges av riktig signal. For i din høyre hjernehalvdel handler det mest om gjenkjennelse, rytme, kreativitet og følelsesopplevelser.

Din objektive bevissthet er der bestandig – til og med når du sover. Bevisstheten er det som differensierer oss mennesker fra andre objekter i materien. For hvis vi ser på materien som et kjempestort økosystem, gir denne egenskapen mennesket et klart konkurransefortrinn i forhold til alle andre i det samme. For uansett hva vi ønsker å forstå, analysere, erfare eller realisere, er vårt utgangspunkt i denne sammenheng alltid at dette opptrer for vår bevissthet på en eller annen måte. Enten det gjelder et nydelig maleri, et spennende tv program, vår konfrontasjon med sykdom, et mystisk symbol eller som i det innledende eksemplet; møtet med silhuetten og den svære øksen. Som mystikere er vi imidlertid opptatt av å finne reflekterende objektiver tolkninger av subjektive sanseinntrykk. Vi har derfor lært at for å gjøre dette, må vi ikke bare bearbeide disse inntrykkene fra utsiden slik vi gjør i fysikken eller biologien. Men vi må også utfordre dette gjennom mystiske perspektiver. Det er nettopp gjennom slik objektive refleksjoner drevet frem av tidløs kunnskap hentet fra Kabbalah,http://www.amorc.no/arkiv/kabbala.htm Hermetsimen og Gnosis http://www.amorc.no/arkiv/gnosis-sophia-rosenkreuz... vi vil oppdage helheten i skaperverket med dets fanatiske skjønnhet og ikke bare sansenes impulser enkeltvis.

Som mennesker er vi imidlertid fanget i vårt eget spenningsfelt. På den ene siden har vi det bevisst, mens vi på motsatt side finner det ubevisste. Det er venstre hjernehalvdel som styrer det bevisste, mens det ubevisste styres av høyre hjernehalvdel. Dualitetens arena, illustreres ofte som pendelen, hvor ytterpunktene er henholdsvis det objektive og det subjektive. Fra fysikken vet vi at pendler aldri stopper i ytre posisjoner. Selv metafysikken finner ikke gode modeller for dette. Vi må derfor slutte oss til at alt handler om vibrasjoner, alt er vibrasjoner og alle vibrasjoner består av svingninger – akkurat som pendelen. Jeg vil derfor avslutningsvis utfordre oss alle! Kan pendelens amplitude hjelpe oss i å forstå hvordan vibrasjoner skaper forskjellige persepsjoner?

Gjennom to innlegg, har vi nå diskutert hvordan sansene våre nærmest bombarderer hjernen med vibrasjonsdata som i teorien kan skapt milliarder av scenarier. Med andre ord en overbelastende catch 22 slik Joseph Heller beskriver det: … bekymring for ens egen sikkerhet overfor virkelige og overhengende farer var et produkt av en fornuftig tankeprosess…. . Da skal vi være glad vi har Corpus Callosum, hjernens festbrems. Mer om denne og andre vibrasjonsmysterier neste gang vi møtes.