14 Jun 2017

​Martinismens vei

Martinismen er en Orden og et Broderskap oppkalt etter den franske filosofen Louis-Claude de Saint-Martin. Gjennom han er Ordenen knyttet til en tradisjon hvis røtter strekker seg tilbake til den første Tradisjon på en tid hvor mennesket hadde det privilegium fritt å kunne være ett med det Guddommelige uten noen som helst formidling.

Martinismen spør seg nå om det er mulig, som menneske, igjen å skape denne forening.

Dersom, som Bibelen sier, mennesket ble skapt i Guds bilde, hvordan skal vi da kunne forklare den bedrøvelige situasjonen menneskeheten befinner seg i?
Det er blant annet dette spørsmålet som leder Martinisten til studiet av menneskets historie, fra dets første utstråling fra den guddommelige uendelighet til dets situasjon i dag. For en Martinist er det ingen annen måte å få kjennskap til menneskets sanne natur enn gjennom studiet av de naturlige forhold som eksisterer mellom Gud, Universet og mennesket selv. Universet og mennesket danner en helhet, to utviklingslinjer som er sammenlenket og som utvikles samtidig.

Dersom mennesket i dag ikke lenger er i stand til å forstå dette, eller nå denne forståelsen, er det fordi det har begått den feil å frigjøre seg fra Gud og fortape seg i en verden av ytre forekomster, den fysiske verden.

Mennesket har i en viss grad falt i søvn for den åndelige verden. Dets indre tempel ligger i ruiner.

Martinisten drives av en intens lengsel etter å føre alt tilbake til seg selv, slik at han kan gjenoppdage den evnen mennesket hadde tidligere ved å eie alt, herske over alt og forstå alt. Saint-Martin sa ”Det er intet så alminnelig som lengsel og intet så sjelden som sann søken”.

Den som innser denne flyktige erindring om en tapt storhet og den som streber etter å gjenoppdage sin opprinnelige renhet, er i sannhet et Søkende Menneske. Det som søkes er Gud. Den sanne søken er evighetens rot.

Den som innser denne flyktige erindring om en tapt storhet og den som streber etter å gjenoppdage sin opprinnelige renhet, er i sannhet et Søkende Menneske. Det som søkes er Gud. Den sanne søken er evighetens rot.

Martinismens er viljens vei. Vi må velge mellom en skjebne som kan være blind eller det Guddommelige Forsyn. For å bli et Søkende Menneske er for Martinisten å påta seg å rekonstruere, gjenreise, sitt indre Tempel.

Dette er i korthet Martinismens vei, og denne vei er det vi som Martinister søker å vandre.